Effekter av in vivo eksponering for vannløselig fraksjon av to råoljer og diesel på juvenil torsk (Gadus morhua).

• Main Author: Eidsvoll, David
• Other Authors: Ketil Hylland, Tor Fredrik Holth
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2011
• Subjects: VDP::489; Lever; Niva; Torsken; Gadus morhua
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/11814; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-29321

Målet med oppgaven var å gi en toksikologisk karakteristikk av de oljer som transportertes langs kysten av EU. Som en del av prosjektet ble juvenil oppdrettstorsk (Gadus morhua) eksponert in vivo for vannløselig fraksjon (WAF) av skipsdiesel og råoljene Arabian light og Ekofisk. Diesel og olje ble forvitret og WAF ble kontinuerlig laget gjennom hele forsøksperioden ved å pumpe vann gjennom kolonner som inneholdt oljeholdig grus. Fisken ble eksponert for to konsentrasjoner av diesel og av de to råoljene i tre uker med to prøvetakinger i løpet av perioden. Det ble målt aktivitet av cytokrom P450 1A (EROD) i gjeller og konsentrasjon av cytokrom P450 1A i lever. Gentoksisitet ble evaluert ved å måle frekvens av fragmenterte cellekjerner i røde blodceller (mikronukleus). Samarbeidspartene (NIVA, Cefas, IFREMER, IEO, CSIC) i prosjektet målte i tillegg konsentrasjoner av polisykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) i vann, PAH metabolitter i galle fra torsken, kvantitet av cytokrom P450 1A mRNA i leveren til torsken og aktivitet av cytokrom P450 1A i leveren (EROD) til torsken. Resultatene fra in vivo eksponeringen viste eksponering med økologisk relevante konsentrasjoner av PAHer i vannet etter en uke og nedgang etter tre uker. Det var vist opptak av PAHer i torsken med høyere konsentrasjoner av metabolitter i gallen etter 1 uke og nedgang etter tre uker i forhold til kontrollfisken. Det var signifikant oppregulerte nivåer av cytokrom P4501A mRNA i leveren til torsken fra alle behandlinger etter en uke og alle behandlinger, utenom diesel lav, etter tre uker. Det var ingen signifikant induksjon av cytokrom P4501A proteiner i torsken etter en uke, men signifikant induksjon etter tre uker i Arabian light- og diesel høydosene. Det var signifikant induksjon av EROD aktivitet i lever fra torsken i Arabian light lav- og høydosene etter en uke, og signifikante induksjon i leveren til torsken fra Arabian light høy-, Ekofisk lav- og Ekofisk høydosene etter tre uker. Det var en tendens, men ingen signifikante induksjon, i EROD aktivitet i gjelle til torsken etter en uke. Etter tre uker var det signifikant induksjon av EOD aktivitet i gjellene til fisk fra Arabian light høy-, Ekofisk lav- og Ekofisk høydosene. Alle signifikante endringer i den oljeeksponerte torsken var i forhold til kontrollfisken. Det var økt frekvens av mikronukleusdannelse i røde blodlegemer relatert til eksponering og indikerte genotoksiske responser for eksponeringen etter tre uker. Torsk fra dieselbehandlingene hadde høyere frekvens av MN enn oljebehandlingene. Resultatene viser at det er mulig å påvise eksponering for den vannløslige delen av olje og diesel ved hjelp av utvalgte biomarkører og at eksponering fra forskjellige typer olje og diesel kan gi ulike responser. Konklusjonene fra denne oppgaven vil være nyttige ved valg og bruk av biomarkører til vurdering av konsekvenser ved oljeutslipp.