En væreiergårds vekst og fall: Storvågan, 1802-1901. En analyse av væreiernes økonomiske rasjonalitet i et kontinuerlig endrende handlingsrom

• Main Author: Pedersen, Svein Arne
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2023
• Subjects: Bergen; Gården; Lofoten; Storvågan
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/103447

Denne oppgaven analyserer væreiergården Storvågan i Lofoten. Gjestgiveriet ble anlagt der i 1802, og ble drevet og utviklet av fire forskjellige familier frem til tvangsauksjonen av gården i 1901. I løpet av 1800-tallet gikk Storvågan fra å være et lite gjestgiver, til en fullvokst væreiergård med nesten 200 rorbuer og et leieantall på over 2700 fiskere under lofotfisket. Oppgaven drøfter de forskjellige væreiernes drift og utvikling av gården. Her blir det lagt vekt på deres økonomiske rasjonalitet gikk deres handlingsrom. Væreierne fikk kreditt eller lånte penger av handelsmennene i Bergen og Trondheim som de kjøpte eiendommer med. Disse eiendommene ble forsikret, og brukt som pant for å få nye lån, som igjen ble brukt på nye eiendommer. På denne måten kunne væreierne ekspandere. Lånene forutsatte at man fikk nok inntekter, særlig under lofotfisket, til å betjene dem. Hadde man dårlige fiskeår, måtte man selge eller leie ut eiendom, få forlenget lånene, ta nye lån for å betjene gamle, eller finne andre muligheter for å bringe inn kapital. Handlingsrommene de opererte i var i konstant endring grunnet at lofotfisket var svært ustabilt, og at en rekke strukturelle endringer skjedde i deres tid. Av disse analyseres teknologiske fremskritt, nye liberale handels- og fiskerilover, sparebankenes inntog, økonomisk nedgangstid, lavere deltakelse i lofotfisket, dårlige fiskeår, og andre naturgitte forhold. En rød tråd i oppgaven er hvordan væreiernes relasjoner hele tiden er en del av dette. De brukte sine handelsnettverk for å få bedre lånevilkår, opprettet sparebank sammen, stilte som endossenter for lån, og samarbeidet i politiske organ. Handelsnettverket var sammenbundet av både familierelasjoner via slektskap og giftemål, og rent profesjonelle med andre væreiere og handelsmenn i regionen. Til slutt analyseres det klassiske væreiersystemets fall, og hvorfor gården Storvågan gikk konkurs. Her konkluderes det med at de fleste av de strukturelle faktorene i kombinasjon med den stadig økende gjelden var grunnen til ...