| Summary: | Denne oppgaven undersøker hvordan de norske politiske partiene behandlet miljøsaker i valgprogrammene for 1985 og 1989, og hvordan miljøpolitikken endret og utviklet seg mellom de to stortingsvalgene, spesielt med fokus på luftforurensning. Mot midten av 1980-årene fikk miljøvern økt oppmerksomhet i Norge så vel som internasjonalt. Miljøproblemene ble i økende grad globale, med både oppdagelsen av «ozonhullet» over Antarktis og Tsjernobylulykken i 1986. Samtidig ble det også gjort funn som konkluderte med at luftforurensning førte til temperaturøkning i atmosfæren. Ikke lenge etter ble Brundtlandkommisjonens rapport «Our Common Future» lagt frem, og begrepet «bærekraftig utvikling» ble presentert. Også innen norsk politikk skjedde det mye, da 1980-årene var preget av hyppige regjeringsskifter og flere mindretallsregjeringer. Analysen av partiprogrammene tyder på at miljøtiltakene økte, både i antall og hvor konkrete de var. Spesielt innenfor luftforurensning ble tiltakene flere og mer konkrete. Resultatet viser også at partiene i ulik grad tok i bruk bærekraftbegrepet, samt hvor mange tiltak de lanserte mot ozonnedbrytende stoffer og industrien. I tillegg gir undersøkelsen et bilde av hvordan visse miljøsaker og begreper ble etablert i norsk partipolitikk, da både bærekraftbegrepet og «forurenser betaler»-prinsippet, for første gang ble etablert i perioden. This assignment researches how the Norwegian political parties addressed environmental matters in the election programs for the years 1985 and 1989, and how the environmental policy evolved between the two parliamentary elections, especially concerning air pollution. Towards the mid-1980s environmentalism received increased attention in Norway, as well as internationally. The environmental problems became increasingly global, with both the discovery of the “ozone hole” over Antarctica and the Chernobyl accident in 1986. At the same time, findings were made that concluded that air pollution led to an increase in temperature in the atmosphere. Not long after, the Brundtland Commission's report, “Our Common Future”, was presented, and with it the concept of “sustainable development”. A lot happened in Norwegian politics as well, as the 1980s were marked by frequent changes of government and several minority governments. The analysis of the party programs indicates that the environmental measures increased, both in quantity and how specific they were. Especially within air pollution policy, the measures became more specific and numerous. The result also shows that the parties to varying degrees adopted the concept of sustainability, as well as how many measures they launched against ozone-depleting substances and the industry. In addition to this, the research provides a picture of how certain environmental issues and concepts were established in Norwegian party politics, since both the concept of sustainability and the “polluter pays” principle were first established during this period.
|
|---|