Livshistorier og fedmeutvikling

• Main Authors: Gundersen, Ida Foyn, Stranden, Elin
• Other Authors: Mjølstad, Bente Prytz, Getz, Linn Okkenhaug
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: NTNU 2019
• Subjects: Bodø; Finnes
• Online Access: https://hdl.handle.net/11250/2679715

Fedme er en av fremtidens store utfordringer i helsetjenesten. Årsaksmekanismene er komplekse og omhandler livsstil (matinntak, fysisk aktivitet), fysiologi, genetikk og epigenetikk i en globalisert verden, der tilgangen til energitett mat for mange mennesker er bortimot ubegrenset. Sterk dokumentasjon viser dernest at belastende livshendelser, og det de kan medføre av psykologisk, emosjonelt og fysiologisk stress, kan være sterkt bidragende årsaker til alvorlig fedme. På tross av bred internasjonal dokumentasjon er dette siste aspektet lite innarbeidet i norsk klinisk praksis, og kun nevnt med vage anbefalinger i retningslinjer for helsepersonell. Det finnes også lite klinisk forskning på sammenhengene mellom livserfaringer og vektutvikling blant norske pasienter. Ettersom det kan være behov for både kunnskaps- og praksisutvikling på dette området, gir denne oppgavens innledende Del I en bred introduksjon av bakgrunnen for den empiriske studien. I den empiriske studien (Del II) har vi analysert data fra 70 fedmepasienter henvist til Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO) i Bodø. Denne delen av rapporten er ment å danne utgangspunkt for en publikasjon, og er skrevet i et format som passer med det. I studien har vi undersøkt hvilken andel av studiedeltakerne som har fortalt behandlende lege om betydelige livsbelastninger, og deretter utformet 12 kategorier av belastende livshendelser basert på de samme pasientenes historier. 91 % av pasientene på fedmepoliklinikken forteller om belastende livshendelser som favner minst én kategori. 56 % av pasientene har opplevd belastende hendelser i tre eller flere kategorier. De vanligste kategoriene og deres forekomst i vår pasientgruppe er «alvorlige relasjonsbrudd» (66 %), «følelse av manglende omsorg fra foreldre» (41 %) og «opplevelse av vesentlig utrygghet» (39 %). Del II inneholder dernest en diskusjon av studiens styrker og svakheter, samt en overordnet konklusjon, basert på de empiriske funnene. I oppgavens Del III utvider vi perspektivet og går nærmere inn på praksis og holdninger til pasienter med fedme i helsevesenet. Her utforsker vi muligheter for at helsepersonell, i forbindelse med utredning av fedme, mer systematisk kan gi rom for å ta opp belastende livserfaringer og traumer, der dette viser seg aktuelt. Vi har gjennom det empiriske, norske materialet fått økt innsikt i hvilke typer livshendelser som kan oppleves belastende og bidra til betydelig uhelse, og holdepunkter for at forekomsten av slike erfaringer kan være høy blant pasienter med fedme i dagens Norge. Vi har ingen fasit når det gjelder framtidas utvikling, men i tråd med internasjonalt ledende fagmiljø, er vi styrket i vår visshet om behovet for endringer i faglig tenkning og praksis. Vi håper kunnskapen som presenteres i denne rapporten kan bidra til å gjøre det enklere og tryggere for klinikere, både innen primær- og sekundærhelsetjenesten, å opptre mer traumesensitivt, åpent og lyttende. Det bør dernest forskes på effekten av økt traumesensitivitet i utredning og behandling av fedmeproblematikk: Vil økt rom for å dele vanskelige livserfaringer bidra til mer effektiv terapi for pasienter som allerede har utviklet fedme? Hvordan kan vi på best mulig måte invitere pasientene til å dele historier de selv mener har relevans? Hvilke implikasjoner kan og bør eventuelle, vonde livserfaringer få for det videre behandlingsforløp og terapeutiske samvalg? Bør livserfaringer tillegges betydning i overveielser av aktuelle intervensjoner, inkludert fedmekirurgi? Svaret på disse spørsmålene er ganske sikkert individuelle. For en god del pasienter kan det være tilstrekkelig å bli sett og møtt av en trygg fastlege, og dernest empatisk og kunnskapsrikt helsepersonell, for eksempel på en fedmepoliklinikk. Andre pasienter kan ha behov for langvarig, spesialisert traumebehandling, og kanskje bør kirurgi i slike tilfeller avventes. Til sist vil vi understreke at kunnskapen som omtales i denne rapporten, både fra internasjonale miljø og vår egen studie, må antas å ha grunnleggende betydning for forebygging, både av fedme og andre alvorlige helseproblemer. Men det er ikke tema for denne oppgaven.