Slåttemyr i Norge. Kunnskapsstatus og innspill til handlingsplan

• Main Authors: Øien, Dag-Inge, Moen, Asbjørn, Lyngstad, Anders, Fandrem, Marte
• Format: Report
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: NTNU Vitenskapsmuseet 2016
• Subjects: Bakkemyr; Finnes; Grensen; Vatn; Øvre; Nord-Norge
• Online Access: http://hdl.handle.net/11250/2427249

Myr defineres som et område med fuktighetskrevende vegetasjon som danner eller har dannet torv, og slåttemyr er myrområder som er preget av langvarig høsting gjennom slått. Myrene deles i to hovedtyper etter tilgangen på mineralnæring: Minerotrof myr (jordvassmyr) får tilført mineraler fra vatn som har vært i kontakt med mineraljorda, mens ombrotrof myr (nedbørmyr) bare får tilført næring fra nedbøren. Det er bare de minerotrofe myrene som ble slått, fordi disse har høgere produksjon i feltsjiktet enn ombrotrofe myrer. Ut fra variasjon i vegetasjonen langs fattig-rik-gradienten (pH-gradient) på minerotrof myr deler vi videre inn i fattigmyr, intermediær myr, middelsrik myr og ekstremrik myr. Vanligvis er det høgere produksjon og et mer variert planteliv på de rikeste myrene, og de beste slåttemyrene har middelsrik og ekstremrik myrvegetasjon. Fattigere myrer finnes imidlertid over svært store arealer, og var nok mange steder viktigere av den grunn. I reviderte faktaark til DN-Håndbok 13 føres slåttemyr til hovedtypen Våtmark, og slåttemyr er per april 2016 en av seks utvalgte naturtyper (jf. Naturmangfoldloven). Dette innebærer at det skal tas særlig hensyn til lokaliteter som er klassifisert som svært viktig (A) eller viktig (B) etter DN-Håndbok 13. I Norsk rødlistefor naturtyper 2011 er slåttemyrkant og slåttemyrflate karakterisert som henholdsvis kritisk truet (CR) og sterkt truet (EN). Etter Natur i Norge (NiN 2.0) inngår slåttemyr i V9 Semi-naturlig myr, og slåttemyr omfatter grunntypene med slåttemarkspreg (SP=2). Slåttemyr relateres til den lokale komplekse miljøgradiente hevdintensitet (HI), samt til tilstandsvariabelen rask suksesjon (7RA). Grensen for når ei myr ikke lenger er slåttemyr trekkes ved sein suksesjonsfase (trinn S2 på denne skalaen). Slåttemyr deles inn i tre grunntyper og tre kartleggingsenheter i NiN 2.0: Kalkfattig semi-naturlig myr, intermediær semi-naturlig myr og kalkrik semi-naturlig myr. Det totale myrarealet i Norge er estimert til ca. 37 700 km2, dette inkluderer 9400 km2 «sumpskog». Vi regner imidlertid med at om lag 7000 km2 er ødelagt som fungerende myr, og det har opprinnelig (for ca. 150-200 år siden) vært om lag 44 700 km2myr. Arealet med slåttemyr anslår vi til minst 3000 km2, basert på statistikk fra jordbrukstellingen i 1907. Utmarksslåtten avtok fra slutten av 1800-tallet og var de fleste steder avsluttet i første halvdel av 1900-tallet. Høstingen påvirket myrene, men endret dem ikke fundamentalt eller destruktivt. Den største trusselen mot slåttemyr er opphør av tradisjonell bruk, og med påfølgende gjengroing. På myrflatene går dette relativt sakte,og den største endringen er ofte at myroverflata blir mer kupert eller tuete. I myrkantene skjer endringene raskere, og busker og kratt brer seg utover. I dag har det de fleste steder gått mange tiår siden slåtten opphørte, og gjengroingen kan ha kommet langt, spesielt i lågereliggende strøk (nedre del av mellomboreal vegetasjonssone og lågere). I nord og i høgereliggende strøk (øvre del av MBtil lågalpin vegetasjonssone) er det fremdeles store arealer med åpne slåttemyrer. Myrslått var vanlig over hele landet, og flest slåttemyrer finner vi i mellom- og nordboreal vegetasjonssone, og klart oseanisk og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. I Sør-Norge er kombinasjonen mellomboreal sone og klart oseanisk seksjon vanligst, mens det for Nord-Norge er kombinasjonen nordboreal sone og svakt oseanisk seksjonsom er vanligst. Dette skyldes i stor grad klimatiske forhold som styrer areal og utbredelse av myrmassivtyper, og som påvirker produktiviteten på myrene. Et oseanisk klima med langvarig snødekke er en forutsetning for utstrakt dannelse av bakkemyr, og det er ofte på bakkemyrer vi finner de beste slåttemyrene. I tillegg er disse vegetasjonsgeografiske regionene blant de vanligste i landet. Som en del av arbeidet med rapporten har vi gått gjennom Naturbase, litteratur og andre kilder for å gi en oversikt over kunnskapen om slåttemyrlokaliteter i Nord-Norge. Tilsvarende arbeid ble gjort for Sør-Norge i 2013. I Sør-Norge er det registrert 612slåttemyrlokaliteter (per 2013), og vi har valgt ut 28 prioriterte lokaliteter inkludert 10 «stjernelokaliteter» som bør komme først ved overvåking og skjøtsel. Omfanget av myrslått har vært like stort i Nord-Norge som i Sør-Norge, men det er store kunnskapshull. Vi har bare klart å identifisere 68 slåttemyrer i Nord-Norge ut fra dokumentasjon i kildene, det vil si ca. 11 % av antallet som er registrert i Sør-Norge. På grunn av det dårlige kunnskapsgrunnlaget for Nord-Norge har vi ikke funnet grunnlag for å velge ut mer enn 10 prioriterte lokaliteter (og ingen stjernelokaliteter). Vi fremmer av den grunn heller ikke forslag til prioriterte lokaliteter i alle geografiske eller vegetasjonsgeografiske regioner der dette ellers ville vært naturlig. Knapt noe land i Europa har større variasjon i myrenes utforming og vegetasjon enn Norge, og det henger sammen med den store variasjonen vi har i klima, geologi og topografi. Dette gjelder også slåttemyrene, der det er regional og lokal variasjon både når det gjelder utforming, planteliv, og til dels kulturhistorie og tradisjoner. Sikring av et representativt utvalg av slåttemyrene er viktig for å ta vare på vårt naturmangfold, og dette inkluderer vern, skjøtsel og overvåking. I dette prosjektet har vi lagt vekt på å summere kunnskap som er relevant for en handlingsplan, og det går fram at det er stor kunnskapsmangel på viktige områder.Kunnskapen er spesielt mangelfull når det gjelder myr i Nord-Norge (inkludert slåttemyr), og for å komme videre med en kunnskapsbasert forvaltning av myr på nasjonalt nivå må det gjennomføres en fundamental og grunnleggende kartlegging av myrene i denne landsdelen. For slåttemyr er forskjellen i kunnskapsgrunnlaget mellom Sør-Norge og Nord-Norge slående, og manglende kunnskap gjør det vanskelig å gi helhetlige og gode vurderinger av naturverdier, regionale trekk, utvikling over tid, og enkeltlokaliteters verdi. Uten økt kunnskap vil vi heller ikke være i stand til å sette inn riktige restaurerings- og skjøtselstiltak for å ta vare på mangfoldet av slåttemyrvegetasjon. Vi foreslår tre konkrete tiltak for kunnskapsheving: 1) Systematisk kartlegging av slåttemyrlokaliteter i Nord-Norge; 2) grundige undersøkelser av Bakåsmyra for å få kunnskap om dynamikk og gjengroingsprosesser på ei godt undersøkt slåttemyr i Nord-Norge; og 3) detaljerte undersøkelser på flere myrer for å få kunnskap om regional variasjon. Restaurering og skjøtsel (etter skjøtselsplaner) bør gjennomføres i alle prioriterete slåttemyrlokaliteter, og allerviktigst er stjernelokalitetene. Praktisk kunnskap og kompetanse om skjøtsel bør formidles systematisk, f.eks. gjennom årlige samlinger for SNO-personell. Alt skjøtselsarbeid krever langsiktighet. En egen økonomisk ordning som sikrer langsiktig finansiering av skjøtselen for de høgest prioriterte slåttemyrene vil bidra til at midlene brukes målrettet og effektivt til å sikre natur- og kulturverdier.