| Summary: | Masteroppgave i bedriftsøkonomi - Universitetet i Nordland, 2012 Denne oppgaven handler om økoturisme, og hvilket ansvar man tar ovenfor miljø og samfunn i sammenheng med dette. Jeg har fokusert på bedriftssiden, for å finne ut hvorfor noen velger å ta mer ansvar enn det som er vanlig i turistbransjen. Turisme på generelt basis er ikke en miljøvennlig bransje eller aktivitet å drive. Allikevel er det en utbredt fritidssyssel, og med dagens globale samfunn er det få steder i verden som er utilgjengelige. Jeg har her i denne oppgaven gjort rede for turisme, og det ansvaret som bør følge når du skal holde på i denne bransjen. Dette er et viktig tema, ettersom man ser negative effekter både på miljø og samfunn. Dette kan materialisere seg i både turistforakt, utvanning av kulturer, samt ødelagt natur og forstyrrede økosystemer. Jeg går inn på modeller som originalt kommer fra økologisk økonomi, men som med litt tilpasning kan brukes om turisme og ansvar. Verditriangelet er som et knutepunkt for både økoturisme og økologisk økonomi, hvor det er viktig å ta andre hensyn i tillegg til de økonomiske. Deretter kommer modellen til Winsemius og Guntram, som forteller noe om hvorfor bedrifter tar ansvar og på hvilket stadium de gjør det, nevnelig reaktivt (følge lovgivningen), reseptivt (gå et steg lenger, se fordelene i å få goodwill), konstruktivt (engasjere hele bedriften, jobbe med andre, ta ansvar der de kan) og proaktivt (gå lenger enn det som er ventet, grunnstein i bedriften). Videre har jeg gått inn på etikk, hvor man skiller mellom pliktetikk og konsekvensetikk. Jeg gjør rede for teori om bærekraftig turisme, som et slags hovedbegrep på bedrifter som går lenger enn det som er vanlig praksis. Under dette finnes mange konsepter og nyanser, og jeg har forklart en del av disse, samt beskrevet hvilke definisjoner jeg bruker. Jeg går også inn på hvilke aspekter som kan være vanskelig i forhold til bærekraftighet, nevnelig transport, nettverk, vekst og sertifisering. Jeg har funnet frem til fire case-bedrifter, som har mye til felles, men også forskjeller, i motiv og drift. Bedriftene jeg har brukt har til felles det at de driver naturbasert opplevelsesturisme i Nord-Norge. I tillegg er alle sertifisert hos Norsk Økoturisme. Informasjonen om bedriftene er funnet gjennom dybdeintervju, samt deres egne websider. Disse blir vurdert ut i fra en matrise som krysser pliktetikk/konsekvensetikk med grønt/økologisk syn på turisme. Det viser seg her at bedriftene sertifisert hos Norsk Økoturisme havner i de to kategoriene som er økologisk. Om de driver etter en konsekvensetikk eller pliktetikk varierer fra bedrift til bedrift. De som klassifiseres i konsekvensetikken har en «baktanke» med å drive bedriften, i dette tilfellet hundehold. De to andre driver kun for gleden av det og muligheten til å formidle naturopplevelser. De viser de tar beslutninger, om eksempelvis vekst og utvikling av bedriften, som ikke nødvendigvis lønner seg for dem selv, men som er det beste for miljø og samfunn. Det viser seg at selv om motivene er individuelle, er det visse ting som går igjen. Et sterkt personlig engasjement og et ønske om å gjøre ting riktig. De vil formidle kunnskap om natur, livsstil, lokalområdet og hunder/fugler. Det viste seg også at bedrifter kan bevege seg raskere i Winsemius og Guntrams (2002) modell, ved å hoppe over visse stadier. Dette kan motiveres ved å se andre gjøre det godt, for så å følge deres eksempel. Eventuelt kan man lære av dårlig erfaring, og forandre bedriften til å drive på et høyere nivå. Konkluderende ser jeg på mulighetene for at fler tar ansvar, og hva som må gjøres for at dette skal skje.
|
|---|