Om departemental politisk spagat og folkerettens kulturvern

• Main Author: Broderstad, Else Grete
• Format: Article in Journal/Newspaper
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Fjell-forsk-nett 2022
• Subjects: Article 27 of ICPPR; cultural protection; the Fosen-case; the Kalvvatnan-case; the Ministry of Petroleum and Energy; wind power; sami
• Online Access: https://hdl.handle.net/11250/2995417

Utgangspunktet for denne artikkelen er Kalvvatnan-saken i det sørsamiske området. I 2016 stoppet Olje- og energidepartementet planene om å bygge et vindkraftverk på et område brukt av reindriften. Folkerettslige bestemmelser av betydning for urfolk og særlig artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter spilte en avgjørende rolle for at departementet avslo å gi konsesjon til vindkraftverket. I oktober 2021 fant Norges høyesterett at vindkraftverkene Roan og Storheia i Fosen, også i det sørsamiske området, hadde krenket reindriftseiernes rett til å utøve sin kultur etter artikkel 27. Beslutningene om konsesjonen og ekspropriasjon ble kjent ugyldige. I Fosen-saken opererte staten ved departementet som en partshjelper for selskapet Fosen Vind, og støttet anførslene fra selskapet. I artikkelen drøfter jeg denne manglende overensstemmelsen i departementets forståelse av retten til kulturutøvelse og ansvaret for å sikre et kulturvern. This article takes as a point of departure the Kalvvatnan case on the Norwegian side of the South Sami reindeer herding area, where the Ministry of Petroleum and Energy stopped the plan of building a wind power station in 2016. International law applicable to Indigenous peoples and in particular Article 27 of the International Covenant on Civil and Political Rights, played a significant role when the ministry refused to license the building of the plant. In October 2021 the Norwegian Supreme Court found that two wind farms in Fosen, also in the South Sami area, violated the reindeer herders’ right to enjoy their culture under Article 27, and ruled that the license and expropriation decisions were invalid. In this case the state by the ministry acted as an intervener for the company Fosen Vind and supported the contentions from the company. The article examines this lack of consistency in the ministry’s comprehension of the right to cultural exercise and the responsibility to protect Sámi culture.