| Summary: | Gjelland, K.Ø., Bækkelie, K.A., Brabrand, Å., Kristoffersen, R., Svenning, M., Eloranta, A., Pettersen, O., Saksgård, R. Solberg, I., & Sandlund, O.T. 2020. Overvåking av fisk i store innsjøer – FIST 2018. NINA Rapport 1749. Norsk institutt for naturforskning. De sju innsjøene Mjøsa, Krøderen, Møsvatn (i Sør-Norge), og Altevatnet, Takvatnet, Stuorajávri og Iešjávri (i Nord-Norge) ble prøvefisket i august-september 2018. Målsettingen med FIST-prosjektet er 1) å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåking av fiskebestanden i store innsjøer, og 2) å framskaffe grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand i disse innsjøene med fisk som kvalitetselement. Feltmetodene var en kombinasjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk, fiske med flytegarn i tre av innsjøene, samt forsøk med elektrisk båt-elfiske i Mjøsa. Innsatsen med nordiske bunngarn var, med unntak av i Mjøsa, 60 garn- netter per innsjø, med fiske på fire stasjoner ned til største dyp eller til rundt 50 m. I Mjøsa ble antall stasjoner økt til seks, som tilsvarer en samlet innsats på 90 garnnetter. Prøvefisket i de åpne vannmassene ble gjennomført med pelagisk partrål i seks av de sju innsjøene. Iešjávri ligger så uveisomt til at utstyr for tråling ikke kan transporteres inn, så der ble det fisket med nordiske pelagiske oversiktsgarn (‘flytegarn’) i stedet for trål. I Altevatnet og Stuorajávri ble det også fisket med flytegarn i tillegg til trålingen. Trålfangstene gir en variasjon i fiskens størrelse som rimer bedre med størrelsessammensetningen observert på ekkolodd, og gir typisk større innslag av liten fisk enn det som blir fanget på garn. I de røyedominerte og svært næringsfattige innsjøene undersøkt i 2018 gav imidlertid trålingen for små fangster til at den pelagiske delen av bestandene kan gis en god vurdering. Det vil være behov for en nærmere vurdering av om det i de mest næringsfattige innsjøene for eksempel er behov for en større innsats med flytegarnserier (med stort areal per maskevidde) dersom det er ønskelig å skaffe et godt materiale av pelagisk fisk. Feltarbeid på store innsjøer stiller store krav til HMS, både generelt fordi været kan gi grov sjø, og især med tråling og ekkoloddkjøring som må foregå i mørket. Det gjennomføres årlig sikker jobbanalyse foran feltarbeidet i FIST-prosjektet. Ekkoloddregistreringene gir estimater på absolutte tettheter, og gir i tillegg verdifull informasjon om størrelsessammensetningen i det pelagiske fiskesamfunnet. En viktig del av metodeutviklingen i FIST har vært å forbedre modellene for forholdet mellom fiskens lengde og dens ekkostyrke (TS). På bakgrunn av erfaringene i 2015-2018, ser vi nå ut til å ha nådd en ligning som gir tilfredsstillende beskrivelse av størrelsesfordelingen i fiskesamfunnet. Det er imidlertid viktig å følge dette opp med sammenligning av fangst og ekkostyrkefordeling i flere innsjøer, samt også med TS-eksperimenter med enkeltfisk med kjent lengde der dette er mulig å få til. Mjøsa er Norges største innsjø (369,5 km2) og er regulert 3,61 m. Innsjøen er dyp (453 m) og med bratte strender, slik at bare vel 20 % av arealet er grunnere enn 20 m. Vannkvaliteten i innsjøen har gjennomgått store endringer siden Mjøsaksjonen, som startet på slutten av 1970-tallet for å redusere tilførslene av næringssalter og organisk stoff. Fiskesamfunnet i Mjøsa omfatter 20 fiskearter. Prøvefisket med bunngarn skjedde på de samme fire stasjonene i Ringsaker- og Furnesfjorden som ble benyttet ved undersøkelsene 1978-80, og supplert med to stasjoner ved Tangen, lenger sør i innsjøen. Fisket med trål skjedde i tre områder: Furnesfjorden, Ringsakerfjorden og i hovedbassenget sør for Helgøya. Båt-elfisket ble gjennomført i Ringsaker- og Furnesfjorden. Ekkoloddregistreringene skjedde over hele innsjøen, med en dekningsgrad på 7,8. Det ble fanget i alt 16 fiskearter: 13 i bunngarna, 14 i båt-elfisket og fem i trålen. I bunngarnfangstene var det flest hork, abbor, krøkle, sik og lagesild. Båt-elfisket fanget flest hork, mort og ørekyt, og med langt større effektivitet i mørke enn i dagslys, og det skaffer effektivt en rask oversikt over hvilke fiskearter som finnes i strandsona i innsjøen. Trålfangstene ble totalt dominert av krøkle, med over 98 % av totalt antall fisk i fangsten, og det ble også fanget lagesild, sik, niøye og aure i trålen. Fordelingen av fiskearter i bunngarnfangstene varierte mellom de seks prøvefiskestasjonene, men hork og abbor var mest tallrike på alle stasjoner. Artene fordelte seg ulikt i dypet langs bunnen. Mens mort lever i strandsona, forekommer både hork, sik og abbor på alle dyp ned til 50 m. Krøkle, lagesild og lake ble bare fanget dypere enn 15 m. Data fra ekkolodd og trålfangster viser at biomassen av fisk i de åpne vannmassene var ca. 15,4 kg/ha. Av dette var 12,5 kg krøkle, 2,4 kg sik og 0,6 kg lagesild. Det er ikke store endringer i fiskesamfunnet langs bunnen i Mjøsa siden 1979, men i de åpne vannmassene er det store endringer. Den totale biomassen er minst like stor som tidligere, men det har vært en sterk forskyvning bort fra sik og lagesild mot krøkle, dvs. mot en økt dominans av mindre fisk. Økologisk tilstand for fisk i de åpne vannmassene i forhold til eutrofiering er svært god. Krøderen er en moderat stor (ca. 44 km2) og dyp (130 m) innsjø som er regulert 2,6 m. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, hele 49 % < 20 m. Dette fører til at innsjøarealet er ca. 23 % mindre ved LRV enn ved HRV. Innsjøen er relativt næringsfattig, med siktedyp ca. 6 m. Fiskesamfunnet består av åtte arter, hvorav gjedde har kommet inn i første del av 1990-tallet. Vårt prøvefiske fanget seks av artene. Karuss og trepigga stingsild manglet i våre fangster. Med prøvefiske i bunn-nære områder under termoklinen og ned mot 50 m dyp fanget vi derimot røye, som har manglet ved tidligere runder med prøvefiske i Krøderen. Røya hadde langsom vekst og var kjønnsmoden fra 10 cm størrelse, og det er grunn til å tro at Krøderen har en egen småvokst form av røye som lever utelukkende i profundalsona. Abbor var den dominerende arten bunngarnfangstene med 76 % av antall fisk, mens sik utgjorde 17,5 %. De øvrige artene utgjorde alle mindre enn 3 %. Abbor var konsentrert til strandsona, mens røye bare ble fanget dypere enn 15 m. Trålfangstene bestod nesten 98 % av sik, i tillegg til noen få abbor, ei gjedde og én aure. Fangstene av sik i bunngarna var dominert av fisk større enn 19 cm, mens fangstene i de åpne vannmassene var dominert av fisk mellom 5 og 15 cm. Vekstmønster og kjønnsmodning hos siken kan tyde på at det forekommer to ulike økologiske sikformer. Biomassen av sik i de åpne vannmassene er beregnet til ca. 18 kg/ha. I forhold til eutrofiering er fiskesamfunnet i de åpne vannmassene i svært god tilstand. Endringene i fiskesamfunnet etter at gjedda kom inn fører imidlertid til at NEFI-indeksen gir moderat tilstand. Spesielt har forekomsten av aure endret seg fra vanlig til sjelden i prøvegarnfangstene, men også for sik og abbor har fangstene målt som CPUE gått ned. Møsvatn er et stort (78,4 km2 ved HRV) reguleringsmagasin etablert ved neddemming av flere tidligere innsjøer. Magasinet er relativt grunt (68,5 m maksimum dyp), og med en reguleringshøyde på 18,5 m blir nærmere 60 % av arealet tørrlagt ved LRV. Innsjøen er næringsfattig, med siktedyp >10 m. Fiskesamfunnet består av aure, røye og ørekyt, den siste etablert på 1990-tallet. I bunngarnfangstene i strandsona var det flest ørekyt, deretter aure, mens røye dominerte på dypere vann. I trålen ble det tatt røye både nær overflata og på dypere vann, mens all aure ble fanget nær overflata. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene er 2,9 kg/ha, fordelt på omtrent like mye aure og røye. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene svært god. Forekomsten av den introduserte ørekyta gjør imidlertid at samlet tilstand for fiskesamfunnet ikke blir bedre enn god, mens den harde reguleringen fører til at Møsvatn er en sterkt modifisert vannforekomst. Sammenlignet med tidligere prøvefiske ser artssammensetningen i fiskebestandene i Møsvatn ut til å ha endret seg lite siden ørekyta etablerte seg. Altevatnet er en stor (ca. 80 km2 ved HRV) og relativt dyp (111 m) regulert innsjø. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, slik at 73 % av arealet ved HRV er grunnere enn 20 m. Reguleringshøyden er 16,2 m. Vannet er svært næringsfattig, og siktedypet er vel 8,5 m. Fiskesamfunnet består av seks arter, hvorav ørekyt kan være er introdusert av mennesker. Vårt prøvefiske fanget røye, aure, lake og ørekyt, mens gjedde og abbor er så sjelden etter reguleringen at de i liten grad fanges. Fangstene i bunngarn var dominert av røye, med 87 % av antall fisk. I fangstene langs bunnen dominerte røye mindre enn 15 cm på dypt vann (>15 m), men det var ingen klare tegn til en vekststagnasjon ved 10-15 cm som er typisk for småvokste profundalformer av røye. I strandsona fordelte røya seg på alle lengdegrupper. I trålen ble det bare fanget tre røyer, mens flytegarna fanget 21 røyer. Disse fiskene var mellom 10 og 34 cm (i gjennomsnitt 20 cm og 137 g). Beregnet biomasse av fisk (bare røye) i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene i Altevatnet svært god. Den kraftige reguleringen betyr likevel at innsjøen er en sterkt modifisert vannforekomst. Reguleringen har blant annet ført til at abbor og gjedde, som forekom naturlig i innsjøen, i dag stort sett bare finnes i sørøstenden av vatnet (Gamasområdet). Takvatnet har et areal på 15,2 km2 og et største dyp på vel 80 m. Innsjøen er uregulert og med svært næringsfattig vann, med et siktedyp på mer enn 12 m. Fiskesamfunnet består av tre arter, røye, aure og trepigga stingsild, de to siste er satt ut i hhv. 1930 og 1950. I bunngarnfisket ble det fanget 237 fisk, hvorav 110 var trepigga stingsild, 79 røye og 52 aure. Trålen fanget ingen fisk. Røya i fangstene fordelte seg på alle lengdegrupper mellom 5 og over 40 cm, med alder fra ett til 12 år. Nesten all aure i fangstene var mindre enn 25 cm og yngre enn fem år. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var svært lav, bare 0,12 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Ettersom to av de tre fiskeartene i innsjøen er introdusert for mindre enn 100 år siden, er imidlertid fiskesamfunnet svært langt unna en referansetilstand. Stuorajávri har et areal på 21 km2, og med et største dyp på 30 m grunnest av de innsjøene som ble undersøkt i 2018. Vannet er uregulert og næringsfattig, med et siktedyp på 6,25 m. Fiskesamfunnet omfatter sju arter, hvorav bl.a. sik, abbor og gjedde er blant de som vandret inn fra øst etter istida. I bunngarnfangstene ble det fanget seks arter, med abbor som dominerende (72 % av antall fisk). Sik utgjorde 21 %. I trålen og flytegarna ble det fanget bare sik, henholdsvis 308 og 39 individ. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var ca. 1,5 kg/ha basert på ekkoloddregistreringene. Tetthetene estimert fra trålfangsten var en størrelsesorden høyere, og det beregnede biomassetallet basert på ekkolodd er trolig altfor lavt. Vi antar at dette skyldes at fisken i stor grad unngikk ekkostrålen fordi innsjøen er grunn, og fordi det i tillegg var fullmånelys som gjorde at fisken trakk svært nære overflata og dermed unngikk å bli registrert i ekkoloddstrålen. På grunnlag av trålfangstene og tidligere undersøkelser i Stuorajávri anslås at biomassen av pelagisk fisk bør være mer på linje med Krøderen, det vil si > 15 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Iešjávri er Finnmarks største innsjø, med et areal på 68,2 km2 og et største dyp på 41 m. Innsjøbassenget har en komplisert form med mange viker, bukter og holmer. Vannet er uregulert og svært næringsfattig, med et siktedyp på omkring 10 m. Fiskesamfunnet har åtte arter, i likhet med i Stuorajávri omfatter dette flere arter som har vandret inn fra øst. I bunngarnfisket ble det fanget 230 fisk av åtte arter, med røye (47 %) og ørekyt (33 %) som de mest tallrike. I flytegarna ble det fanget ni røye og én aure. Røya i fangstene var mellom 5 og mer enn 40 cm, med alder mellom ett og 11 år. Et påfallende trekk ved røyebestanden er imidlertid at det var svært svak rekruttering i 2012-2014, indikert ved at årsklassene 4-6 år (lengde fra 20 til 30 cm) var nærmest fraværende i fangstene. Årsaken til dette er ukjent. I et røyemateriale fra 1997 var det ingen slik variasjon i rekrutteringen til røyebestanden. Beregnet biomasse i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Når vi anvender endringsindeksen (NEFI) for å sammenligne prøvefiskedata fra 2018 med 1997, gir dette også svært god tilstand. I den grad vi mener å påvise store endringer i fiskesamfunnene, er det to sentrale og menneskeskapte faktorer som skiller seg ut. Den ene er introduksjoner av fiskearter, som har hatt stor til moderat betydning i fire av de sju undersøkte innsjøene. Særlig har introduksjonen av gjedde i Krøderen vært negativ, og i Takvatnet har introduksjon av røye og trepigga stingsild ført fiskesamfunnet langt bort fra referansetilstanden. Ørekyt er introdusert i Møsvatn og kanskje også i Altevatnet. Fiskesamfunnet i disse to innsjøene er imidlertid i mye sterkere grad påvirket av en annen menneskeskapt endring; vassdragsregulering. For Altevatnet sin del har dette gitt store konsekvenser for artssammensetningen, mens det i Møsvatn har gitt sterkt utslag på rekruttering av røye. Fisk i store innsjøer-programmet har gjort at vi nå har mye bedre datagrunnlag for å vurdere tilstand og endringer i artssammensetning og vekstmønster i fiskesamfunnene i mange norske innsjøer. Det savnes likevel ressurser til å gjøre undersøkelser av næringsmønstrene. Undersøkelser av diett (mageprøver, stabile isotoper) vil kunne gjøres uten ytterligere innsamling av fisk, og med en evertebratsampling samkjørt med Økostor. Slike undersøkelser vil være sentrale i å forstå og beskrive referansetilstanden i en innsjø, og endringer i næringsrelasjoner vil være viktige tegn på potensielle økosystemendringer som trolig vil dukke opp før store endringer i artssammensetning.
|
|---|