Skadeskyting av rovvilt. Begrepsforståelse, kunnskapsstatus og kvantifisering

• Main Authors: Stokke, Sigbjørn, Arnemo, Jon Martin, Söderberg, Arne, Kraabøl, Morten
• Format: Report
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Norsk institutt for naturforskning 2012
• Subjects: Finnes; Føre; Bjørn; Jakta; ulv; Elg
• Online Access: http://hdl.handle.net/11250/2643010

Stokke, S., Arnemo, J. M., Söderberg, A. & Kraabøl, M. Skadeskyting av rovvilt – Begrepsforståelse, kunnskapsstatus og kvantifisering. – NINA Rapport 838. 48 s. Det siste tiåret har det vært en økning i uttak av rovdyr. Samtidig har interessen for rovvilt-jakt vært stigende og antall lisensjegere har økt tilsvarende. I forbindelse med rovviltjakta har det forekommet skadeskytinger som har fått mye medieomtale, og det er stilt spørsmål om skadeskytingsomfanget er akseptabelt eller ikke. Det meste som finnes av undersøkelser om skadeskyting stammer fra elgjakta. Imidlertid er opplysningene i disse rapportene mangelfulle slik at det er umulig å sammenligne tall for andelen skadeskutte dyr. Tall for skadeskytingsomfang i tilgjengelige undersøkelser varierer fra 1 til 15 % for hjortevilt (primært elg). Nyere obduksjonsrapporter for skutte ulver sannsynliggjør at skadeskytingsandelen for ulv er vesentlig høyere enn for hjortevilt. Et grunnleggende problem i diskusjonen rundt "skadeskyting", er at vi mangler en entydig definisjon av begrepet. Det er heller ikke definert i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst, selv om en hel paragraf omtaler skadeskyting. Flere har imidlertid lansert ulike definisjoner av skadeskyting, som etter vår oppfatning ikke konkretiserer problemet i tilstrekkelig grad. I denne rapporten presenterer vi en helt ny og multidisiplinær tilnærming til en universell definisjon av begrepet skadeskyting, som er i tråd med §1 i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst om at jakta ikke skal påføre viltet unødig lidelse. Vi har gjennom mange år samlet detaljert informasjon fra jakt på elg, bjørn, gaupe, ulv og rev. Dette er gjort via spørreskjema som jegerne selv fyller ut. Datasettet muliggjør for førs-te gang en evaluering av dyrevelferdsmessige parametere (drepeeffekt, fluktstrekninger, organpenetreringer etc.) for disse artene. Etter som konkrete tall for skadeskytingsomfanget er meget vanskelig å oppdrive, anvender vi i stedet jegernes egne opplysninger fra rappor-terte fellinger til å oppnå et indirekte estimat for skadeskytingsomfanget for rovdyr. Det betyr at vi evaluerer kvaliteten til fellingene ved å se på fluktstrekningene etter påskyting i et dyrevelferdsmessig perspektiv. På denne måten får vi et kvalitativt mål på hvilke arter som er mest utsatt for skadeskyting. Samme tilnærming anvender vi for å sannsynliggjøre situasjoner som mest trolig kan føre til skadeskyting ved jaktutøvelsen (frekvensfordelinger av for eksempel skuddvinkler, skuddhold, fluktstrekninger etc.). For å forstå skadeskytingsproblematikken og våre data er det nødvendig å ha kunnskaper om sårballistikk og komparativ fysiologi. Ved hjelp av denne tverrfaglige tilnærmingen viser vi at den gjennomsnittlige fluktstrekningen et dyr klarer å tilbakelegge etter at begge lunger er perforert med ett sideskudd, avhenger av kroppsstørrelse. En voksen elg vil i gjennomsnitt tilbakelegge 65 meter mens en voksen bjørn faller etter 33 meter, som igjen er tre ganger lengre enn det en gaupe klarer. Som forventet ut fra sårballistisk teori gikk elgkalvene like langt som voksne bjørner for like organpenetreringer etter som de har tilnærmet lik kroppsmasse. Den minste arten, rødreven, klarte i snitt å bevege seg 3 meter etter treff, men oppviste ofte en ”knall og fall”-effekt, som forventet. Vi betegner disse flukts-trekningene som de normalt forventede for de respektive artene ved et godt treff.