Offshore vindenergianlegg og sjøfugl. Oppdatert screening av potensielle konfliktområder på nasjonal skala

• Main Authors: Christensen-Dalsgaard, Signe, Lorentsen, Svein-Håkon, Hanssen, Frank Ole, Systad, Geir Helge
• Format: Report
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Norsk institutt for naturforskning 2011
• Subjects: Christensen; Finnes; Barrett; Hanssen; Nordsjøen; Smøla; Grense Jakobselv; Systad; Barentshav*; Havørn; Norskehav*
• Online Access: http://hdl.handle.net/11250/2642437

Christensen-Dalsgaard, S., Lorentsen, S.-H., Hanssen, F. & Systad, G. H. 2011. Offshore vindenergianlegg og sjøfugl. Oppdatert screening av potensielle konfliktområder på nasjonal skala. - NINA Rapport 616. 78 s. I 2010 gjennomførte NINA en screening av potensielle konfliktområder mellom offshore vindenergianlegg og sjøfugl, havørn og hubro, samt viktige rasteplasser for fugl på trekk (Christensen-Dalsgaard et al. 2010). Oppdraget gjaldt havområdene i Nordsjøen og Norskehavet. Etter at oppdraget ble avsluttet ble det fremmet ønske fra Direktoratet for naturforvaltning om at også havområdene som dekkes av Barentshavet burde innbefattes i en tilsvarende screening. Målet for foreliggende studie er den samme som for Christensen- Dalsgaard et al. 2010 bortsett fra at denne kun gjelder for sjøfugl. Området som skulle vurderes var fra indre kystlinje og ut til norsk økonomisk sone fra svenskegrensen i sør (Nordsjøen/Skagerrak) til Grense Jakobselv i nord (Barentshavet). Vindenergianlegg er et relativt nytt element i europeiske havområder, og det er foreløpig gjennomført få etterundersøkelser for å studere kort- og langsiktige effekter på miljøet. I Norge er det kun utført etterundersøkelser for å avdekke miljøkonsekvenser av vindenergianlegget på Smøla, mens det i andre land er gjort for flere vindenergianlegg. Det er særlig fire forhold som blir trukket fram i forbindelse med vindmøllers virkning på fugl: 1) dødelighet som følge av kollisjoner med vindmøller (tårn og vinger); 2) unnvikelse pga. forstyrrelser fra installasjoner i drift; 3) habitattap og -endring, gjennom habitatforringelse og fragmentering og 4) barriereeffekter, som kan øke fluktdistansen og øke fuglenes energibehov. I denne rapporten benyttes en metode som er utviklet for å vurdere sjøfuglers sårbarhet for offshore vindenergianlegg i tyske farvann. Denne går ut på at man beregner en sensitivitetsindeks (SSI, seabird sensitivity index) som opprinnelig baserer seg på 9 faktorer som er relevante for sjøfuglers sårbarhet i forhold til slike anlegg: fuglenes manøvreringsdyktighet, flygehøyde, andel av tid flygende, nattlig flygeaktivitet, fuglenes antatte sårbarhet for forstyrrelser fra fly- og helikoptertrafikk (ifm anleggsvirksomhet), fleksibilitet i habitatbruk, biogeografisk bestandsstørrelse, voksenoverlevelse og europeisk rødlistestatus. I tillegg er det i forbindelse med denne analysen tilføyd en 10. faktor i sensitivitetsindeksen som beskriver den regionale andelen av den nasjonale bestanden. Til slutt beregnes separate SSIer for de respektive havområdene. Ut i fra disse vurderingene kommer man fram til en artsspesifikk sårbarhetsindeks. Denne kan summeres for alle artene som finnes i området til forskjellige tider av året, og vil sammen med et mål for tetthet eller relativ andel av de aktuelle artene gi en overordnet sårbarhetsindeks for sjøfugl relatert til vindenergianlegg (WSI, wind farm sensitivity index). Datagrunnlaget for sjøfugl i vinterhalvåret og i hekketiden har vært av tilstrekkelig omfang til å kunne benytte denne metoden. Underveis i arbeidet med å oppdatere screeningen for hele den norske kyststrekningen ble det klart at dette var en mer utfordrende oppgave enn forutsatt. Norskekysten er svært variert både i forhold til temperatur, havstrømmer, topografi og habitat- og artssammensetning. Dette er også reflektert i sjøfuglsamfunnene, hvor det er svært stor forskjell både i størrelse og artsfordeling mellom nord og sør (se f.eks. Barrett et al. 2006; Forsgren et al. 2009). Barentshavet kjennetegnes av til dels meget store forekomster av enkelte sjøfuglarter, spesielt alkefugl, mens sjøfuglfaunaen i sør domineres av mindre forekomster av måkefugl (Barrett et al. 2006). For å unngå at de store forekomstene i nord slår for kraftig ut og maskerer de mindre i sør, er det her valgt å foreta en regional vurdering av sårbarhet, slik at Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet behandles separat.