| Summary: | Hagen, D., Stokke, B.G, Vistad, O.I., Rød-Eriksen, L. og Gundersen, V. 2018. Sårbarhetsvurde-ring av utvalgte lokaliteter i Junkerdalen nasjonal-park. Turruter til Solvågtind, Skaitidalen og Balvatnet. NINA Rapport 1475. Norsk institutt for naturforskning Junkerdal nasjonalpark skal utvikle en besøksstrategi. Forvaltningen ønsker i den forbindelse å få vurdert hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i tre lokaliteter i/inntil nasjonalparken. På oppdrag fra Miljødirektoratet er Norsk institutt for naturforskning (NINA) i ferd med å utvikle modeller for sårbarhetsvurderinger for ferdsel i verneområder. Sårbarhetsvurderingen omfatter tre lokaliteter med forventet økt ferdsel, stien opp mot Solvågtiden, gjennom Skaitidalen og stien på vestsida av Balvatnet. I tillegg bidrar prosjektet i Junkerdalen til utvikling av sårbarhetsmodel-len for vegetasjon og dyreliv i skog og fjell. Første steg for sårbarhetsvurdering av vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive enheter innenfor den lokaliteten som skal vurderes. Deretter blir arealet av de sensitive enhetene vektet mot totalareal (dvs. hvor stor del av lokaliteten enheten dekker) og lokalisering (dvs. hvor enhe-ten ligger i forhold til dagens, eller framtidig forventet bruk). Grunnlaget for sårbarhetsvurdering av dyreliv er forekomst av sensitive arter, basert på registreringer fra databaser og supplert av egne funn. For å regne ut sårbarhet, tar vi utgangspunkt i hvor sensitive artene er for forstyrrelse og vekter dette i forhold til ynglestatus og tilgjengelighet for ferdsel. En supplerende metode for sårbarhetsvurdering for dyreliv er å registrere forekomst av viktige funksjonsområder som blir vektet ut fra areal og plassering. I arbeidet med denne rapporten er i all hovedsak artsforekomst-tilnærmingen benyttet. Funksjonsområder for tamrein vektes i tillegg for reinens faktiske bruk av områdene. Beskrivelsene baseres på feltobservasjoner, eksisterende kunnskap, samt bruker-data fra 2017. Ferdselen i Junkerdalen nasjonalpark er lav, men med noen stier og områder med stor bruk. Stien opp mot Solvågtind er stort sett robust med noen mindre fuktige punkter og noen kneiker gjennom skogen. Over skoggrensa er det sensitive rabber der det lett oppstår slitasje og her er det vanskelig å gjøre tiltak for å begrense slitasjen. Det bør oppfordres til å bruke etablerte stier for å hindre slitasje utenfor dagens trasé og for å beskytte forekomst av sjeldne plantearter, med grønlandsstarr som den mest spesielle. Lia fra Storjord har gammel skog og en rekke fugle- og pattedyrarter. Lokaliteten er også tamreinområde. Økt ferdsel på stien har trolig liten negativ påvirkning på dyrelivet i området, forutsatt at den fortsatt kanaliseres langs eksisterende stier. Økning i ferdsel kan ha moderat effekt på tamreindriften. Skaitidalen er svært frodig og med mange fuktige områder og noen mindre brinker langs stien. Ferdsel er nødvendig for å holde stien åpen der det er som frodigst, men klopplegging er et aktuelt tiltak for å begrense slitasje og utvidelse av stien gjennom fuktige partier. Det er registrert rovfugl og rovdyr i området, men ikke i direkte kontakt med stien og økt ferdsel forventes ikke å ha spesiell effekt på dyreliv. Økt ferdsel i dalen kan ha effekt på tamreinens bruk, spesielt på våren og utover høsten. Området ved Balvatnet er et populært turområde med store naturverdier. Det er variert terreng og mange typer sensitive enheter for vegetasjon. Økt ferdsel vil øke slitasjen her. Pågående klopplegging over myrene har god effekt og reduserer slitasjen. Området ligger i Vernesonen (Forvaltnings-planen) og dette setter krav til gjennomføring av avbøtende tiltak. For å redusere slitasjen på rabbene bør folk oppfordres til å holde seg på selve stien. Området har særdeles rikt fugleliv og framtidig ferdsel mellom Stor-Rosnivatnet og Fuglevatnet bør kanaliseres langs stien i vår- og sommersesongen for å hindre forstyrrelse av hekkende fugl. Økt ferdsel vurderes å ha en moderat forstyrrelseseffekt på tamreindriften i området, spesielt sommerstid.
|
|---|