Enningdalsvassdraget, en ferskvannsbiologisk dokumentasjon. Del 2 - Fisk.

• Main Authors: Hesthagen, Trygve, Walseng, Bjørn, Karlsen, Leif Roger
• Format: Report
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2017
• Subjects: NINA Rapport; innsjøer; fisk; forsuring; kalking; Hesthagen; Karlsen; Ørbekken; Røye; Gjedde
• Online Access: http://hdl.handle.net/11250/2446590

Hesthagen, T. Walseng, B. & Karlsen, L.R. 2017. Enningdalsvassdraget, en ferskvannsbiologisk dokumentasjon. Del 2 - Fisk. NINA Rapport 1235. 43 s. Denne rapporten oppsummerer resultatene av de fiskebiologiske undersøkelsene i innsjøer i Enningdalsvassdraget i perioden 2002 til 2009. Totalt er 60 innsjøer prøvefisket med standard bunngarn (oversiktsgarn). Dette omfattet en dominerende andel av lokalitetene med et areal over ca. 1,2 hektar. I tillegg ble det fisket med flytegarn i fem innsjøer. Utbyttet (Cpue) er angitt som fangst pr. 100 m2 garnareal pr. natt. I tillegg til prøvefiske i de 60 innsjøene foreligger det opplysninger om forekomst av ulike fiskearter i åtte andre mindre innsjøer. Det innebærer at forekomst av ulike fiskearter er vurdert i totalt 68 innsjøer. Vannprøver ble tatt samtidig med prøvefisket, som ble analysert mht. til pH, ulike fraksjoner aluminium (Al) og anioner/kationer for beregning av syre-nøytraliserende kapasitet (ANCoaa). Følgende deler har inngått i undersøkelsen; (i) kartlegging av utbredelsen til ulike fiskearter, (ii) dokumentasjon av fiskeskadene, (iii) fangstutbytte ved garnfiske (Cpue), (iv) bestandsstruktur og (v) sammenhengen mellom fangstutbytte og vannkvalitet. Enningdalsvassdraget ligger i den sørøstlige delen av Østfold, hovedsakelig innenfor Halden kommune. Nedbørfeltet er på totalt 780 km2, og av dette ligger ca. ⅔ på svensk side. De fleste innsjøene har et areal på 3-10 hektar og et maksimum dyp på 5-10 m. De største innsjøene er Nordre Boksjø (2,045 km2), Ørsjøen (6,351 km2) og Søndre Boksjø (8,128 km2). Vannene er lokalisert fra 17 til 243 m o.h., med marin grense på 174 m o.h. Berggrunnen består hovedsakelig av gneiser, og med noe granitt. Innsjøene i vassdraget er sterkt humuspåvirka med et dominerende siktedyp på 1-2 m. I Enningdalsvassdraget inkludert Enningdalselva og Ørbekken er det i dag påvist 22 fiskearter. Prøvefiske i de 60 innsjøene ga et utbytte på 7131 individ fordelt på 11 arter. Abbor er den desidert vanligste art og har forekommet i minst 62 innsjøer. Gjedde og mort er de to sub-dominante artene med henholdsvis 26 og 29 opprinnelige bestander. De fleste innsjøer har vært sterkt forsuret i flere ti-år. Dette gjelder spesielt de over marin grense i nord, både mht. pH (4,6- 4,9) i pH og uorganisk Al (40-80 µg/L). Hos abbor var fangstutbyttet (Cpue) signifikant korrelert til pH, uorganisk Al og syre nøytraliserende kapasitet (ANCoaa), og hos mort til ANCoaa. I Enningdalsvassdraget er 24 av innsjøene som inngår i undersøkelsen blitt kalka, inkludert to i henholdsvis 2010 og 2013. I tillegg kommer 16 mindre tjern som har vært kalka siden 1995. Disse lokalitetene utgjør ca. 92 % av vassdragets innsjøareal. Noen lokaliteter er påvirket av kalking, f. eks Kirkevatn og Rødsvatn. Kalkingen har gitt god vannkvalitet i alle berørte innsjøer, med gjennomsnittlig pH og uorganisk Ali på henholdsvis 6,27 og 11 µg/L. Kalkingen er nå avsluttet i åtte innsjøer etter hvert som vannkvaliteten har bedret seg på grunn av mindre sur nedbør. Dette startet med Bordtjern i 1999, Brønntjern og Lysevatn i 2006 (gjenopptatt i 2013), mens ytterligere seks innsjøer ble tatt ut av programmet i 2012. Enningdalsvassdraget har vært rammet av store forsuringsskader på fisk med tap av minst 57 av 154 kjente bestander (37,0 %). Tapene fordelte seg slik: mort (n=19), abbor (n=9), aure (n=8), vederbuk (n=6), ørekyt (n=4), krøkle (n=4), gjedde (n=3), røye (n=3) og sik (n=1). Etter kalking har aure blitt gjeninnført i fire innsjøer basert på settefisk, ørekyt i én innsjø (trolig av fiskere ved bruk som agn) og røye i én innsjø basert på settefisk. Lav reetableringsgrad til tross for bedre vannkvalitet skyldes mangel på donor-bestander og fysiske vandringshindre. Gjenskapingen av de opprinnelige fiskesamfunnene er derfor avhengig av aktive utsettinger.