| Summary: | Det er i dag en pågående politisk debatt om hvor offentlige kunnskapsorganisasjoner skal lokaliseres i Norge. Spørsmålet er om organisasjonene skal samles i storbyene eller fordeles utover hele landet for en mer balansert regional utvikling. Formålet med denne studien er å få et innblikk i om offentlige kunnskapsorganisasjoners lokalisering i mindre regioner kan ha en betydning for den regionale utviklingen, og betingelsene knyttet til dette. Gjennom et kvalitativt casestudie av Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet i Lillesand, Kystverket i Ålesund og Sykehusinnkjøp HF i Vadsø, har jeg besvart problemstillingen: Hva betinger de regionale ringvirkningene av offentlige kunnskapsorganisasjoners (om)lokalisering? Positive ringvirkninger forutsetter at det er en viss kunnskapsoverføring mellom de offentlige kunnskapsorganisasjonene og det regionale næringslivet. Dette diskuteres med utgangspunkt i to teoretiske tilnærminger til problemstillingen; strukturorientert og menneskeorientert. Gjennom den strukturorienterte tilnærmingen har jeg sett på de forretningsmessige relasjonene mellom organisasjonene og det regionale næringslivet. Dette innebærer ulike samarbeidsnettverk som klynger og regionale innovasjonssystemer. Gjennom den menneskeorienterte tilnærmingen har jeg fokusert på de mer personlige relasjonene mellom menneskene i det regionale arbeidsmarkedet, og hvordan disse bidrar til å styrke regionale kunnskapsmiljøer. Analysen tar utgangspunkt i empiri innhentet av semi-strukturerte intervjuer, samt sekundærdata i form av offentlige rapporter, og avdekker at lokaliseringen av offentlige kunnskapsorganisasjoner er betydningsfull for den regionale utviklingen. Først og fremst med tanke på kunnskapsmessige ringvirkninger, men også i form av attraktive arbeidsplasser og forsterket omdømme. Dette avhenger dog av det allerede eksisterende næringslivet i regionen; blant annet arbeidsmarkedets størrelse og dynamikk.
|
|---|