| Summary: | Interspesifikk forstyrrelseskonkurranse er prosessen der individer av ulike arter begrenser hverandres tilgang til en gitt ressurs. Fra 1989 og frem til i dag har det blitt etablert et økende antall vinterforingsplasser for elg (Alces alces) i Østerdalen. Observasjoner og andre studier tyder på at hjort (Cervus elaphus) i økende grad bruker og samles ved foringsplassene beregnet for elg om vinteren. Få studier har sett på konkurranseforholdet mellom elg og hjort ved foringsplassene og hvordan artene påvirker hverandres bruk av foringsplassene. For å undersøke dette nærmere har vi i denne oppgaven brukt to ulike overvåkningsmetoder ved 7 foringsplasser i Østerdalen. Ved å overvåke foringsplasser med viltkamera over en periode på 30 dager med bildeintervall hvert femte minutt samlet vi inn ca. 11 000 bilder fra hver foringsplass. Ved de samme 7 foringsplassene gjennomførte vi daglige møkktakseringer i samme tidsperiode som kameraene overvåket foringsplassene. I undersøkelsesperioden fikk vi dermed to ulike datasett som begge sier noe om hjortens og elgens bruk av vinterforingsplasser. Våre funn indikerer konkurranse mellom elg og hjort ved foringsplassene. Videre konkluderer vi med at viltkamera brukt på riktig måte gir mer presise estimat av hjorteviltets bruk av foringsplasser enn møkktaksering. Vi viser i denne oppgaven at arbeidsmengden med viltkamera er akseptabel ved riktig forholdet mellom tidsintervall og antall kameradøgn (tid kamera henger ute). Hjorten sin sterke dragning mot vinterforingsplasser om vinteren gjør foringsplasser godt egnet til overvåking av den voksende, men spredte hjortestammen i Hedmark. Interspecific interference competition occurs when different species are limiting each others’ access to a common resource. Since 1989 an increasing number of winter feeding stations for moose (Alces alces) was established in Østerdalen, Norway. Studies and observations suggest that red deer (Cervus elaphus) are using these feeding stations intended for moose to an increasing extent. In this study we have used two different inventory methods to study how moose and red deer use and behave at seven feeding stations in Østerdalen, Norway. Over a period of 30 days we programmed seven wildlife tracking cameras ( 1 camera at each feeding station) to take pictures every 5 minutes, resulting in about 11000 pictures from each station. In the same period as the cameras where taking pictures, we daily conducted fecal pellet counts at the same feeding stations. In this way we got two different and comparable data sets showing the activity of moose and red deer. Our results indicate that there is interference competition between moose and red deer at feeding stations. If used properly, wildlife cameras are a strong tool for monitoring ungulates at feeding stations, resulting in more reliable and robust data than fecal pellet counts. The main challenge of wildlife cameras is the sheer amount of pictures that has to be analyzed. We could show that the work load connected to picture analysis is acceptable if an optimal ratio of the time interval between consecutive pictures and length of the monitoring period is chosen. During most of the year the red deer spreads out over large areas in Hedmark county and monitoring the population is therefore a challenge. Since they assemble at feeding stations during wintertime, we are convinced that feeding stations should be used more systematic by land owners and management for monitoring the growing red deer population in Hedmark county.
|
|---|