| Summary: | • Mens Norge var okkupert sendte norske SISagenter radiorapporter om de tyske skipsbevegelsene på norskekysten til den britiske etterretningstjenesten (SIS) og Admiralitetet i London. I første del av krigen var det den norske marinens etterretningstjeneste som sørget for agenter og samarbeidet med SIS om etterretningsvirksomheten. • På tross av de pågående militære operasjonene ble det en maktkamp mellom de som ville ha en felles norsk etterretning og de som ville ha en grenvis etterretning, en maktkamp som pågikk mesteparten av krigen. Resultatet av striden var at Sjøforsvarets ledelse måtte overlate ledelsen av sin egen etterretningstjeneste til den felles etterretningstjenesten. • Marinens etterretningstjeneste fortsatte likevel med økt virksomhet gjennom hele krigen. • Det norske sjøforsvaret sørget for å transportere norske SIS-agenter til og fra Norge med fiskeskøyter og ubåtjagere fra Peterhead og fra Shetland. Denne virksomheten ble supplert med ordinære sjøstridskrefter etter behov. • I det okkuperte Norge utviklet det seg en hemmelig etterretningsorganisasjon som post- og kurersendte informasjon til Stockholm og med flyktninger over Nordsjøen. Organisasjonen delte seg i to i 1943. Den ene, sjømilitær beredskap(SB), fortsatte med etterretning under Sjøforsvaret, utførte jevnlig båttransport mellom Oslofjorden og Båhuslän og fikk beredskapsoppdrag under Forsvarets overkommando(FO IV). Den andre, RMO, fortsatte etterretningsarbeidet, men i den felles etterretningstjenesten under Forsvarets overkommando (FO II). • Under gjenerobringen av Finnmark drev Marineavsnitt Finnmark etterretningsarbeid samt etterretnings- og transportvirksomhet bak fiendens linjer. • Marinenes etterretningstjeneste begynte med motstandsarbeidet så snart Oslo ble okkupert. Dette omfattende motstandsarbeidet begynte svært tidlig sammenlignet med motstandsarbeid til andre aktører. De aktive sjøoffiserene i etterretningstjenesten var vernepliktige og frivillige.
|
|---|